Stykket nedenfor er hentet fra Fåbergboka s. 236 - 246 (FÅBERG BYGDA OG BANKEN 1957; Eyvind Lillevold) For å lese originalen - åpne linken til nasjonalbiblioteket. Der er også bildene med.
Link til Nasjonalbibliotekets utgave
Brøde og straff.
Av de mange nye forbud som 1700-årene bragte, mot overdådighet, mot selskapelighet, ja mot så mangt, var det ett som i alle fall en ettertid synes skulle ha mye for seg, og det var forbudet mot brennevinsbrenning. Denne hadde opprinnelig vært helt fri, og kjelene som er med i mange skifter også i Fåberg, viser at brennevinet ga et fast tilskudd tii kosten, bl. a. ved at en dram til brødet første føredugurd var stående rett, eller at det skaffet bonden en lett omsettelig handelsartikkel. Biproduktet ved brenningen, dranken, ga ham også et velkomment og verdifullt tilskudd til ku-foret. I 1743 ble brenningen forbudt midlertidig av hensyn til kornmangelen. Men fra 1757 til 1816 var forbudet permanent på landsbygda. Da var imidlertid produksjonen så inngrodd at det var vanskelig å komme den til livs. I årene 1758–60 kom 42 personer for retten i Fåberg fordi de hadde brent brennevin eller solgt eller gjort begge deler. Ved ett enkelt ting stod hele 12 siktet for slike overtredelser. Straffen var mulkt på 10—20 riksdaler å dele mellom angiveren og fattigkassen eller fiskalen, samt inndragning av vare eller brennevinskjele i de tilfelle det var brent. Ved inndragningen ble brennevinet satt i en verdi av 5 daler ankeret.
236
Alle brennevinskjeler ble konfiskert så langt de var å finne, men det var ikke alle. De som ble beslaglagt — både i Fåberg og Øyer — ble satt på kirkeloftet så lenge før de ble kjørt til Akershus og ødelagt. Brenningen kom en imidlertid ikke til livs av den grunn, og mye fyll ble det av det. Mindre slagsmål og uvennskap som følge av fyll var da også vanlig stoff i rettsbøkene selv om brennevinsbrenningen var forbudt.
Straffene for nær sagt en hver forseelse var ennå mellomaldersk brutale, og det skulle så lite til før noen kom i gapestokken. På vintertinget i 1715 ble 5 kvinner og 2 menn dømt dit på en gang, og det bare fordi de ikke hadde noe å betale bøter med. En tjenestejente som hadde festet seg et sted, men misforstått det og sendte festepengene tilbake, ble anmeldt og dømt til 2 timers gapestokk og 2 daler i omkostninger. Det var i 1761.
Kakstrykning var alminnelig overfor tyver, og var det en mann det gjaldt, fikk han i tillegg arbeide i jern på nærmeste festning kortere eller lengere tid. Enken Kari Dagsdatter hadde stjålet en sau i 1736. Hun var villig til å betale den, men ble likevel dømt til å miste sin hud i fengslet (altså kakstrykning), siden betale sauen og attpå ha sin hovedlodd forbrutt. Samme året hadde Lisbet Hansdatter beskyldt Hans Fagstad for å være far til et barn hun hadde fått. Hans svor fra seg farskapet i retten, men hun ble bøtelagt etter ytterste formue og dømt til 2 års straffarbeid i fiskerleiene eller et spinnehus. Når en forseelse var begått helgedags, ble straffen dobbelt, for da var det helligThrøde ved siden av. Den samme Hans Fagstad fikk bøte 6 lodd sølv fordi han Hellig tre Kongers aften hadde overfalt Marit Henningsdatter med skrik og banden, slag og spenn. Men det ble 3 lodd til å betale fordi overfallet var skjedd på en helligkveld.
Loven var slik. Selv av en voldsmann måtte det fordres respekt for helligdagsfreden.
Nå skal det innrømmes at det 18. århundre bragte en del endringer også når det gjaldt straffene, det kunne være både i utmåling og metoder. Og fordi alt er relativt må vi på bakgrunn at det vi vet om straff og dom før, se også disse endringer som uttrykk for en mer menneskelig tenkning. Det er et langt sprang fra rettssaken i 1665 da en dreng i Prestgarden og ei ku ble dømt til å lide båldøden sammen,
237
til en parallell sak fra 1753. Det var en mann som stod tiltalt for «unaturlig beblandelse med en hoppe» dengang. Nå ble den skyldige dømt til festningsarbeid på livstid. For, sa retten, «skjønt han var uskyldig til å dø, var han uverdig til å leve udi den borgerlige frihet».
Livtidsstraff for drap var det ytterst sjelden forekom, opprinnelig var dødsstraffen absolutt obligatorisk for slikt. Men i 1767 var en kommet så langt at det ble gitt bestemte regler for gjennomføring av livstidsstraffen. Og selv om også disse regler for oss står som utrolig brutale, betød de for den tid et stort framskritt. Bare det at en kunne tenke seg tilfelle da dødsstraff ikke burde nyttes, var uttrykk for en mer human tankegang. Menn skulle sone sin livstidsstraff i jern på nærmeste festning, kvinnene i tukthuset. I begge tilfelle skulle disse fanger brukes til «det aller sterkeste og hardeste som det lidderligste, hånligste og forakteligste arbeid». Men før de ble satt inn til soning, skulle delinkventene kakstrykes og brennemerkes i pannen. Senere, en gang om året på den dagen drapet var forøvd, skulle fangen bringes til gjerningsstedet og der atter kakstrykes eller piskes med 27 slag av 9 ris. Da skulle de føres i nattmannens sluffe kledt i fengselsdrakten, men barhodet. Og så skulle de ha strikke om halsen og være bakbundet. Når fangen en gang var død, skulle legemet føres til gjerningsstedet. Der skulle hodet og ene hånden hogges av og settes på stake og kroppen legges på steile og hjul. Alt skulle gjøres offentlig. For en hovedhensikt med enhver avstraffelse var at den skulle skje «til skrekk og advarsel».
Vi kan grøsse over metodene selv med deres «lempninger». Hva da
om det som var gått foran eller som faktisk var gjeldende fortsatt, om dødsstraff skulle brukes? For grovere mord gjaldt det at den dømte før henrettelsen skulle knipes med gloende jern, ikke én gang bare, men fem. Først der mordet var begått, så tre ganger mellom dette sted og retterstedet og så endelig en gang på selve retterstedet. Disse bestemmelser ble gjentatt så sent som i 1749, men da ble det bestemt at alle knipninger kunne skje på retterstedet, om veien dit fra det sted forbrytelsen var gjort, var særlig lang. Fra 1698 var det gjeldende «tariff» for den som utførte avstraffelsene, og det gjaldt ikke bare overfor dem som ble straffet hardest, men også om for eksempel en simpel tyv skulle kakstrykes eller brennemerkes. Hvert knip med glotangen ble
238
betalt med 2 riksdaler, brennemerking med 4, kakstrykning 5, piskning av noen ut av byen eller herredet 4 0. o.s.v.
Heldigvis — det meste av dette, mord og drap og avstraffelser det var Fåberg spart for i dette hundreåret. Derimot merkedes det sikkert da det i 1767 ble slutt med at kvinner som hadde fått barn uten å være gift, skulle stå offentlig skrifte i kirken. I stedet skulle de ha vann og brød i 8 dager, dersom de ikke ville løse seg fri. Men det kostet 10 daler, og det var det nok ikke alle som hadde. Mulkt ved siden av enten en tok vann og brød eller fridde seg, skulle det fortsatt være. 12 år før var en bestemmelse om at kvinner som fikk tre barn uten å være gift, skulle kakstrykes, opphevet. Disse skulle i stedet settes i tukthuset i 6 a 8 år. Også denne bestemmelse var ment som en lempning overfor den som skulle straffes, på tross av den lange soningstid, som en ellers kunne tro måtte skyldes en trykkfeil i lovteksten. For det het i begrunnelsen at det var ingen som hadde villet ha en kakstrøken i sin tjeneste eller omgåes henne. Nå ville hun i det minste slippe med 6—8 års isolasjon!
Var det farlig å leve mange ganger, var det absolutt straffbart å dø, dersom det var forvoldt av den ulykkelige selv. Intet unntak var det aldri så lenge fra den regel at en selvmorder skulle begraves utenfor kirkegårdsmuren, men enda sterkere kom selve straffemomentet inn gjennom en bestemmelse om at det vedkommende måtte ha eid, skulle være kongens eiendom, akkurat som når en tyv eller en morder ble domfelt. Vel ble det også fra disse regler gjort visse unntak mot slutten av 1700-tallet. Da ble i det minste i Fåberg slike tilfelle gradert individuelt, den sinnstilstand en mente vedkommende hadde vært i da den desperate gjerning ble begått, ble bestemmende for utgangen saken fikk. Både i 1780 og 1790 ble en som «ikke i sykdom eller raseri, men med fullt overlegg forkortet sitt liv», begravet utenfor kirkegården og hans eiendom tatt til inntekt for kongens kasse. I 1795 var det en som nok hadde «vist seg urolig i sinnet og skruplet over livets utkomme», men da hans skrupler «ikke kunne sies å ha vært i så høy grad at han var berøvet fornuftens bruk», ble heller ikke han lagt i kristen jord. Derimot ble en «som i den siste tid hadde vært melankolsk og bedrøvet og i en underlig sinnsforfatning», en annen som hadde «fremdraget
239
sine siste dager under samvittighetsnag og tungsindighet» og en tredje «som ikke alene hadde vært syk på legemet, men også vist sinnsurolighet og skruppel for de av alderdom flytende omstendigheter», de ble alle begravet på kirkegården i stillhet uten seremoni og deres boslodd var fri for justisens tiltale, bortsett fra at noen måtte utrede saksomkostningene.
Nå må det innrømmes at det ikke var så godt å være justis heller alle ganger. Gamle fordommer kunne legge seg på tverke for en lempeligere håndhevelse av de alderdommelige bestemmelser. I årene 1788– 1792 har vi ikke mindre enn tre tilfelle fra Fåberg da lik som var satt ned i kirkegården – med myndighetenes ja-minne – ble tatt opp igjen av bygdefolk i protest mot øvrighetens praksis. To av dem var i hovedsoknet, det tredje i Lillehammer anneks. I det ene tilfelle ble liket stående oppå jorda i flere varme sommerdøgn før øvrigheten selv fikk det begravd på ny «for å undgå pest og smittsom sykdom i egnen». I dette tilfelle ble de skyldige frifunnet. For, sa retten, «de innstevnte som var soknefolk hvis fedres og eget tilkommende hvilested bør holdes hellig og ennå mer som eiere av kirken og kirkegården, var berettiget til å eske heimel for begravelsen». Med denne avgjørelse i ryggen tok så de frifunne i en liknende sak fra Lillehammer opp den rene agitasjon for selvtekt, med det resultat at også der ble kisten tatt opp igjen. Her var det altså en ren organisert motstand mot en mer human justis.
Likevel må en nok få det inntrykk at slikt hørte til unntakene. Etter hvert ble mange av de gamle bestemmelser bare stående på papiret som attergangere fra en svunnen tid, for til slutt å bli glemt helt. Kun enkelte prinsipper ble stående igjen. Dødsstraff for mord – uten tortur —, vann og brød for en fallen kvinne var et par av dem. Gjeldsfengsel
var et tredje.
I gjeldsfengsel kom for eksempel landkremmeren Valentin Caspersen på Lillehammer i 1759. Det var under en reise han gjorde til Christiania han ble satt inn, så det var nok der kreditorene var. For å få ham fri gikk tre mann i Fåberg og Øyer i borgen for ham for 350 rdl., og de fikk da pant i «sølvtøy og andre solide varer». Men dekningen uteble, og så ble Caspersen puttet inn på ny. Nå i lensmannsarresten i Fåberg.
240
Ja, lensmannsarrestene. Der kunne de små forbrytere sitte i soning for noen dager eller uker på vann og brød, i skam og ruelse for hele bygda, på lensmannens egen gard. Der satt enken Kari Dagsdatter og «kvinnfolket Lisbet», angrende små tyver og andre tyver, nedbrutte kvinner som var brakt i ulykke og fikk barn. Hva vet vi om dem alle? Det skulle lite til for å bli dømt, mange ganger. Men av og til hendte det at et frifinnende prov var like om hjørnet. I 1750 ble et 6 uker gammelt barn funnet død i sengen hos moren – det hendte ikke så sjelden at barn ble «ligget ihjel» av slitte mødre i trange senger. Konen i dette tilfelle — som ellers — «erklærte seg ganske uskyldig i drap, og etter tvende koners besiktigelse befantes barnet ei anderledes enn det ved naturlig sykdom var død». Dette «likskue» ble tatt for godt, og så førte Niels Stockflet det hele inn i kirkeboka.
Men i lensmannsarresten satt også de som ennå ingen dom hadde fått, små syndere og de mer profesjonelle kjeltringer, hvorav alle tider, vel også alle distrikter har hatt sine. De hadde spenningen felles på hva utgangen skulle bli, frihet eller skampelen på kirkebakken ved første beleilige prekensøndag, kanskje endog kakstrykning og festningsarbeid i jern. Også lenkene hadde de til felles, om fot eller hånd eller kanskje om begge. Lensmannen kunne skrive ut to karer fra bygda som fangevoktere. De var da ansvarlige for at de som satt i arresten, ikke løp sin vei, og nådde dem om de ikke var påpasselige nok. De fikk være glad hvis de ikke ble puttet inn selv, om det gikk galt. Mulkt ble det i alle fall.
Lensmannsarresten kunne være så mangt, også skriftested. Den som i Nasjonalgalleriet har sett Carl Sundt-Hansens bilde fra en lensmannsarrest, vet hva det menes. Inn gjennom det lille vindu som sperres av jernsprinklene, faller lyset over en ung mann som skal forbedres til den siste vandring. Håndjernene har han fått slippe nå, de henger på veggen. Bak den ulykkelige som ligger fram over bordskiven med hodet i hendene, står vokteren med verget ved siden. Men luen har han tatt av seg under stundens alvor. Ut av skriftefaderens, prestens viljesterke drag lyser det både fromhet og varm medkjensle.
Også fra lensmannsarresten i Fåberg kan vi tenke oss en slik scene. Martin Pettersen, som natten til 12. februar 1830 ranet posten i veien
241
sør for Skog, satt sine siste dager her før han 25. juli 1832 måtte ende sitt liv på Brunlaugsletta. Lensmann Niels Fliflet som hadde ansvaret for hans siste dager, hadde det sikkert ikke godt han heller.
Lensmannsarresten i Fåberg fulgte de forskjellige lensmenn helt til 1848, og da hadde den vært på Smedstad siden Iver Fliflet kjøpte denne gard i 1782. Et interiør fra selve lensmannskontoret får vi gjennom lensmann Fliflets rapport til futen om «Inventarliste ved Faaberg lensmannsombud ved utgangen av 1787». Det hele bestod i 2 merkeøkser, 3 sett jern til arrestanter, «26 spørgsmaal om Hornkvægsyge», «Underretning om Islands Mose og Fields Græs», «Handsens Anvisninger paa Rednings Midler for dem som svæver i yderste Livsfare», friskyssforordning av 20/8 1784 og plakat av 24/10 1787 om dobbelte skatter. De mål- og vektapparater som hørte ombudet til, var i futens egen forvaring
Den som lengst har meditert i Fåbergs lensmannsarrest, må vel ha vært Lars Knutsen Bjørge fra Ringebu. Han var mistenkt og tilslutt satt under tiltale for å ha drept og røvet føderådsmannen på øvre Dal, Børre Gulbrandsen. Børre ble funnet på en åker på nedre Dal om morgenen 16. mai 1820. Ved siden av lå en blodig kornstaur og et stykke av en svepesnert. Børre Dahl hadde vært i Christiania på handelstur og var kommet fra Minne i båt sammen med en mann fra Brøttum som hadde gått av ved Freng, og Lars Bjørge. En hel del sukker, kafe og tobakk som han hadde med seg, hadde Børre satt igjen hos Maria på Bjerget hvor det var meningen å hente varene med hest dagen etter. Fra Kopperberget ble Børre Dehl og Lars Bjørge fortsatt i følge til de skiltes der Børre skulle ta over Lågen. Lars fortsatte på østsiden, hadde ligget noen timer om natten i Brunsbæk og ble arrestert om morgenen 17. mai på Flatmo i Øyer. Drapet var skjedd i rovs hensikt, for Børre Dahls lommebok var tom. Et vitne som hadde sett den på forhånd, mente det kunne vært 30—40 daler i den da. Lars Bjørge som var født i Ål i Hallingdal, var bare 22 år. Nå bodde han sammen med sine foreldre på en plass under Bjørge i Ringebu og levde som kramkar. Det var ikke annet mistanken mot ham bygde på, enn at han hadde vært i følge med Børre Dahl også siste natten. Og så tjente svepesnerten som ble funnet ved siden av liket, som et viktig
241
indisium. For samme slags snert var det på en svepe Lars hadde hatt med seg, men samme snerten hadde han riktignok også etter han ble arrestert. Endelig vakte det mistanke at Lars hadde mange penger på seg — mellom 90 og 100 daler. Og som det var en selvfølge at den unge mann var skyldig, ble pengene straks tatt vare på av Børre Dahls bror.
Tradisjonen vil vite at Lars Bjørge var satt under hardt press de første forhør. Første natten skulle han vært stengt inne sammen med liket, og under forhørene måtte han gå med Børre Dahls avsjelede legeme over skuldrene. Tradisjonen refererer også følgende replikkveksel fra dette forhør: «Du svikter i knærne», sa skriveren. «Åja», svarte Lars «skriveren kunne freste å bære lik sjøl så kanskje gjorde han det samme». Rettsboka kjenner intet til noe av dette. Riktignok forteller den at skriveren under de første forhør innstendig bad Lars bekjenne. Men hele tiden lå Børre Dahl på nedre Dal hvor han var funnet, her ble han også obdusert. De første rettsmøter ble holdt på Onsum, mens Lars Bjørge hele tiden var i lensmannens forvaring på Smedstad. Noen sammenheng mellom tradisjonens beretning og det som hendte i virkeligheten, er det derfor vanskelig å finne.
Men virkeligheten var at Lars ble sittende i lensmannsarrasten i omkring halvannet år før det ble sagt dom i saken 2. november 1821. Den lød på full frifinnelse, for ingen av de bevis påtalemyndigheten hadde bygd på, førte fram. Retten la også vekt på at Lars Bjørge hadde det beste rykte. Men mot all rettspraksis nå ble han dømt til å bære alle omkostninger med saken, til og med erstatning til lensmannen for oppholdet i arresten. Hvor mye det siste ble, er ikke opplyst. Men bare i salær til juristene ble det over 300 spesiedaler 157.
Lensmannen var den lokale øvrighet, alle både sivile og rettslige myndigheters kontakt, en som måtte ta støt fra begge sider, men en som ikke minst kunne avverge støt om han hadde hjertelag og konduite og ikke hang alt for mye i forordningenes bokstav eller autoritetenes mange påfunn. Da Simen Paulsen Fliflet ble lensmann i 1725, fikk han sine gjøremål trukket opp i en instruks på 9 punkter med tillegg 158. Han skulle holde øye med alt innen bygda som stred mot lover og forordninger, passe på at kongens almenninger fikk være i fred, ikke til uplikt kalle almuen til samlinger, forvare budstikken og
243
holde oppsyn med at den ble ført i rett tid og etter lovens bud, ikke gjøre forskjell på høy og lav når felles løft som veiarbeid og skyss-plikt skulle skrives ut, «i Fald, som Gud Naadelig afværge, noget Mord eller Drab eller anden grof Forseelse af nogen skulle begaaes, da u-Opholdelig at eftersætte Gjerningsmanden, hannem paagribe og med Vagt forsiune», og endelig «nøje og uden Forsømmelse observere alt som kand vere Deris Kongl. Maiestæts Interessis og Tienestis Fremmelse og intet deraf enten for Villie eller Venskab fordølge». Og når så Fimen Fliflet oppfører seg flittig og trofast, hørig og lydig mot sine foresatte og endelig «forsiuner Øvrigheden med sund og ædelig Spise og Drich samt reene Værelser paa Tingene», så skulle han nyte den lensmannstoll som var bestemt for ombudet, nemlig en kvart tønne godt blandkorn av hver fullgard og forholdsvis av de andre, samt lensmannsgarden fri for skatter og jordbruksrettigheter.
I Fåberg gik lensmannsombudet så å si i arv gjennom mer enn 200 år. Etter at Hans Halvorsen Mæhlum i 1682 ikke lenger var lensmann, kom klokkeren Clemet Ellingsen Tollersrud i stillingen og sønnen Peder Tollersrud etter ham. Så kom altså Simen Paulsen Fliflet, som var fra Tolstad i Vågå, i ombudet i 1725, og siden satt det etterkommere av ham som lensmenn i Fåberg uavbrutt til 1910: Simen Paulsen Fliflet 1725—1765, Christen Simensen Fliflet 1765—1778, Iver Christensen Fliflet 1778–1811, Niels Iversen Fliflet 1811—1848, Gudbrand Nielsen Fliflet 1849—1890 og Thorvald Gudbrandsen Fliflet 1891–1910.
I slike tilfelle var det ikke bare ombudet som gikk i arv. Det gikk tradisjon også i utøvelsen. Lensmannen ble like mye den nære rådgiver og sjelesørger enn en autoritær vokter av lovens strenge bud. Hos Flifletene var også evnen til å gjøre seg ett med bygda noe som var gått i arv.
Folket og det folkelige.
Ikke alle var uten forbehold fornøyd med utviklingen som 1700-årene brakte. Regjeringen var det heller ikke. Det var ikke som det skulle når bøndene under en stigende velstand så seg i stand til å leve anderledes enn før, kle seg i kjøpetøy og bruke penger til en selskapelig
244
Ringsakerlensmannen Ole Nielsen, som i yngre dager hadde vært ved akademiet i København, slo seg på sine eldre dager ned på Røyne i Fåberg, og tok atter staffeli og pensler fram. Denne familiegruppen fra ca. 1800 forteller at et nytt kultursyn hadde seiret. Folkekunsten er alt blitt et fjernt stadium. – Og bymotene har slått gjennom. Samtidige embetsmenn jamret forresten over de nye «fordervelige» skikker, som de sa, og priste folk som ennå bar sine «folkelige drakter» i nøysomhet og enkelhet.
- Bildet mangler i denne versjonen
